VEGAR: Det avgjørende valget

Da jeg var 23 år la jeg meg frivillig inn til avrusning og rehabilitering. Jeg visste lite om Evangeliesenteret, men inntrykket jeg hadde, var at det var et rehabiliteringssenter for halvgamle alkohollikere. Da jeg kom på Østerbo, et av Evangeliesenterets rusbehandlingssentere på østlandet, viste det seg at jeg hadde tatt helt feil. I tillegg til folk som slet med alkoholisme, møtte jeg folk som var akkurat som meg, til og med en del på samme alder og noen ungdommer fra samme T-banelinje. Jeg slapp å grave frem gamle historier for å forklare. Flere av de som jobba på Evangeliesenteret og de som var til behandling hadde vært ute en vinternatt før og visste hva det gikk i. De så fremover. Læringskurven var bratt, og resultatene kom fort.

Rusavhengighet lå ikke i kortene
Da jeg vokste opp var vi  70 unger på tunet og alle kjente alle. Etter hvert som jeg kom i tenårene, ble miljøet utvida. Jeg fikk venner fra alle t-bane stopp fra Tveita til Ellingsrud. Det var masse spennende folk. Sjarmerende karakterer som bar på ulike historier. Jeg ble kjent med folk som var kule, tøffe, sterke, kreative, gavmilde, farlige, grensesprengende og småkriminelle. Det var litt av hvert. Jeg ble kjent med en helt annen verden enn jeg var vant med.

Jeg likte å dele, og rus og  rusopplevelser sammen med andre var noe av det kuleste. Hver helg var det fest et sted, og det ble mer og mer spennende. Smugrøyking og alkohol var helt vanlig blant de fleste «normale» ungdommene der jeg bodde. Etter hvert ble også hasjrøyking en del av repertoaret. De fleste så på det som uskyldig moro, ingen tenkte på hasj som narkotika og at det å røyke hver dag var et slags rusmisbruk på ekte.

Litt gøy må en ha det
-"Har vi blitt avhengige eller?" Jeg stilte spørsmålet til en kamerat jeg kunne prate med om alt. Tja, selv om det hadde blitt til at vi røyka hasj hver dag, ble vi ikke helt enige med oss selv. Vi måtte jo ha det litt gøy mens vi var unge da. Hva ellers skulle vi gjøre liksom? Det var nok der det lå. Vi var blitt så vant til å finne på noe sprell, at hverdagen ble kjedelig uten. Jeg og de fleste jeg vanka med bodde hjemme. Sett utenfra så vi ut som helt vanlige ungdom. Vi gikk på skole, jobba, trente, dro i militæret når tida var inne for det og rusa oss i smug. Som ungdommer flest var jeg redd for at pappa skulle merke noe til det, men jeg var over 18 år og hadde naturligvis ganske frie tøyler. Festlige byturer ble det mange av. Småfull og eventyrlysten begynte jeg å flørte med sterkere stoffer. Det at jeg fikk i meg amfetamin,kokain, piller og til og med heroin av og til, det var det svært få som visste. Jeg rusa meg fordi jeg likte det, og holdt meg ellers unna det tyngste rusmiljøet.

For kul for A4
Jeg tenkte ikke grundig over hva det skulle bli av meg. Et liv med fast jobb fra 8-16, kone, barn, bikkje og stasjonsvogn frista ikke i det hele tatt. Jeg synes voksenlivet så dønn kjedelig ut. Og det å kjede meg, det var jeg skikkelig dårlig på. Selv om jeg hadde fast jobb, var jeg på kontinuerlig jakt etter rusopplevelser, fest og moro. Det var hasj hver dag, alkohol, amfetamin og kokain av og til, litt piller her og der og heroinsprøyter i helgene. Jeg levde et dobbeltliv. Jeg forstod at veien jeg gikk på ikke ville føre til annet en elendighet i lengden, men jeg orket ikke ta stilling til hva jeg skulle gjøre med det. Dessuten var jeg ikke alene. Jeg og mine nærmeste venner var på samme vibe. Vi loka og lo bort alle tanker vi hadde om å stable et skikkelig voksenliv på beina. Dagene og ukene og åra bare gikk.

Et under at jeg ikke døde
Rusen var inngangsporten til det felleskapet jeg var en del av og trivdes i. Det ble til at jeg fortsette å henge med mine kamerater, mens jeg prøvde å gjøre det beste ut av det. Verken overfor meg selv eller andre ville jeg innrømme at jeg hadde rusproblemer. Det var ikke lurt. Utpå høsten tok jeg en kraftig overdose. Det er et under at jeg ikke døde der og da. To dager etter jeg satte det skjebnesvangre skuddet, våknet jeg på sykehus. Jeg var livredd. Jeg så mitt 23 årige liv gå i revy, og det satt en skikkelig støkk i meg. Jeg hadde spilt dobbeltspill og levd dobbelt liv så lenge at jeg trodde jeg var udødelig. På den verst tenkelige måten fikk jeg merke at det var jeg ikke. Jeg kom så nær døden at jeg fra sykesengen måtte innrømme for meg selv og andre at jeg trengte hjelp.

Jeg la kortene på bordet
Første dagen på jobb etter nyttår 96 la jeg kortene på bordet og fortale hva jeg egentlig drev med og hvordan jeg egentlig hadde det. Sjefen tok meg på alvor og reagerte med det samme. Han hadde kjennskap til Evangeliesenteret og noen telefoner senere satt jeg i bilen på vei til avrusning. Allerede etter et halvt år med god mat, undervisning og jevnlig trening på Østerbo, følte jeg meg ferdig med å være avhengig av rus. Jeg var full av motivasjon og bestemte meg for å reise hjem og starte det nye livet. Miljøterapauten prøvde å hinte til at det kanskje var litt vel overmodig, men neida. Jeg følte på en herlig følelse av friskliv og mestring. Denne karen hadde ikke behov for mer rusbehandling, resten av veien mot et nytt liv skulle klares selv. Jeg så ikke lenger noen grunn til å ta imot hjelp av stiftelsen og fortsette med rehabilitering.

Jesus og sus og dus.
Tilbake på gamle trakter ble jeg tatt godt imot. Folk hadde savna meg og stod klare med det ene og det andre for å feire at jeg hadde kommet tilbake. Jeg som trodde det skulle være lett å stå imot alt, var ikke så vanskelig å overtale sllikevel. Kameratskapet var sterkt. Vi trivdes på byen og på den lokale puben der alle kjente alle. Vi surra og røra, krangla og lo og prata i en jevn strøm om stort og smått.  Det som hadde rørt meg mens jeg var på Evangeliesenterertet rørte meg fortsatt. Jeg tok meg gjerne noen halvlitere og litt attåt med gamle kjente, samtidig som jeg kjente på at det var godt å være frelst. Jesus var veien, sannheten og livet og jeg var ikke flau for å si det hvis noen spurte. Under rehabiliteringen hadde jeg hatt mange sterke opplevelser med Gud, og delte gjerne historiene med andre. Kombinasjonen med Jesus og sus og dus funket en stund, helt til alt gikk i svart på nytt.  Ny overdose, nytt tap og nytt personlig nederlag. Jeg og mine pårørende var i sjokk. Igjen tok jeg halen mellom beina og ringte til Evangeliesenteret. Jeg måtte gi dem rett. Det var for overmodig å tro at jeg kunne dra tilbake til mitt gamle miljø og fortsette i samme bane uten å bli påvirka og frista av alkohol og rus.

Evangeliesenteret ga meg en sjanse til
Spørsmålet var nå om jeg fikk komme tilbake til Evangeliesenteret og prøve å få meg et nytt liv en gang til. Svaret var ja, og jeg satt uendelig stor pris på en ny sjanse. Denne gangen var jeg mer ydmyk. Jeg var mer åpen for omsorg og kjærlighet, og forstod at jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv. Jeg reiste tilbake og begynte på Evangeliesenterets Bibelskole. Jeg ble med på Evangeliesenterets møter, begynte å synge mer og mer og bestemte meg for å kjøre løpet helt ut. Selv om jeg ikke lenger var rusavhengig, måtte jeg gå gjennom hele prosessen som ble tilbudt, ettervern og hele pakka. Jeg forstod at jeg måtte slippe tak i det gamle, og se fremover mot noe nytt akkurat som Paulus sier i Filipperne 3 13:14: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det, men en ting gjør jeg. Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran. Jeg jager frem mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Jesus Kristus.

Klarte det ikke på egenhånd
Jeg mener at selve livet mitt er et vitnesbyrd. Jeg har fått en kone som jeg er veldig glad i og som jeg har vært gift med i 19 år. Jeg har eget hus som vi fikk kjøpt på Gudfeldigvis. Jeg har en spennende jobb som jeg gleder meg til å gå på hver eneste dag. Jeg er pastor i en menighet og i tillegg får jeg reise rundt som lovsangsleder for Evangeliesenteret og spre gode nyheter for mennesker over hele landet. Fra tid til annen opptrer jeg på Evangeliesenteret Tv og er ikke lenger flau over å bære Evangeliesenterets logo. Nå går jeg 100% med hevet hodet. Det er helt fantastisk og ha det sånn. Jeg som menneske får brukt meg selv til gode gjerninger ved å være meg selv og gjøre ting jeg er god på. Det er nok helt åpenbart for alle at ikke jeg hadde fått til noe at dette hvis jeg ikke hadde tatt i mot hjelp.

Det avgjørende valget
Ofte, når jeg sitter og føler på takknemlighet over det livet har gitt meg, så tenker jeg på Stian. Stian var en av mine beste venner. Helt fra vi var små hadde vi det utrolig mye moro sammen. Vi var ganske forskjellige, men vi var allikevl like på en måte. Han var også sånn som ikke bar noe særlig preg av rusmisbruket sitt. Han jobba og stod på. Han reiste mye, løp maraton og hadde en fantastisk hukommelse som imponerte alle. Stian var noe for seg selv. Vi holdt kontakten selv om vi valgte forskjellig veier. Jeg håpa alltid at han ville komme etter. Det hadde vært så kult å få se han blomstre, bruke gavene sine og hele personligheten sin til skreddersydde oppgaver som Gud hadde lagt fram for han. Det er forresten noe jeg unner alle. Jeg prøvde å motivere Stian etter alle kunstens regler, men det hjalp ikke helt til mål. Stian fortsatte å ruse seg. Han visste veien ut, og nevnte stadig at han snart skulle ta steget mot et bedre og rusfritt liv. Hva som holdt han tilbake vet jeg ikke sikkert, men han skulle i alle fall bare holde på litt til før han ga seg. Plutselig en dag var det for sent. Stian døde av en overdose 43 år gammel. Alle var i sjokk.  Han etterlot seg familie og venner i bunnløs sorg.

Et godt liv er ingenting å vente med
Tomrommet og savnet etter Stian er fortsatt stort. Jeg tenker ofte på at han skulle tatt det avgjørende valget litt tidligere. Det å få seg et bedre liv er ingenting å vente med. Spesiellt med tanke på at Evangeliesenteret er en privat organisasjon med lang erfaring og bred kompetanse kan du være sikker på at enhver rusmisbruker kommer i gode hender. Det gode livet, et helt nytt liv ligger der fremme og venter på alle som tar imot hjelp frivillig. Evangeliesenteret vet hva som er viktig for pasienter innen rusbehandling uansett om man er avhengig av alkohol eller kokain, Lar eller det som er i mellom. Tilbudet er ikke som vanlig institusjon, men passer for både  ungdommer og eldre og er kanskje akkurat det som skal til for å få en ny sjanse og et helt nytt, spennende og verdifult liv. Er du nysgjerrig, ta kontakt for å få vite hvordan rusbehandlingen foregår og hvem som kan henvise til rusbehandling for at du eller noen du er glad i skal komme ut av rusmiljø og bli rusfri. Dersom det skulle dukke opp utfordringer med Nav eller sosialtjenesten underveis, har Evangeliesenteret dyktige saksbehandlere og mange gode givere og støttespillere som drar lasset sammen med den private stiftelsen. Jeg tipper alle som har tatt i mot noen som helst form for hjelp av Evangeliesenteret, før eller senere kjenner en dyp takknemlighet til alle som er med å gir til arebidet, og på den måten bidrar til at Evangeliesenteret kan være et unikt alternativ i rusomsorgen for mennesker fra hele Norge.

‍