“Stjernekokken” var frykta og berykta.

Da jeg kom til foreldrene mine og så at barnebildene av meg fortsatt hang oppe, da kom tårene. Det å bli forsonet med familien, betydde mer enn jeg kunne forestille meg. I mange år hadde jeg valgt rusen fremfor de jeg var glad i.

Som kriminell rusmisbruker oppførte jeg meg som en drittsekk. Truende og aggressiv var jeg. Selv mine nærmeste følte seg utrygge. Skammen gnagde meg opp innvendig. Den eneste løsningen jeg visste om, var å ruse meg enda mer for å døyve smerten.

Karsten Lie (44) er opprinnelig fra Sør-Korea, men er oppvokst i en trygg og god familie i Haugesund. Som adoptivsønn var han et etterlengtet barn. Han manglet ingenting. Problemene begynte først da Karsten begynte på skolen. På 80-tallet var han den eneste eleven med asiatisk utseende på barneskolen, og det fikk han høre. De andre barna vitset og lo.Karsten følte seg utenfor.

Kjent,frykta og berykta

Tidlig i tenårene ble utenforskap erstattet med nytt kameratskap. Karsten fikk innpass hos de eldre guttene som allerede hadde sklidd ut. Han fant tilhørighet og trygghet i et usunt miljø.
Det var ingen der som brydde seg om at Karsten så annerledes ut. De tok han somden han var. Sammen med de som var eldre fikk den unge gutten smaken på alkohol, og derfra gikk spiralen bare nedover.

I over 20 har Karsten vært kjent, frykta og berykta i rusmiljøet i Haugesund. Han har drevet med kjøp og salg av hasj og amfetamin, og syklet rundt med balltre i sekken for å minne folk på at de måtte betale gjelda si. I rusa tilstand visste “alle” at Karsten ikke eide skrupler. Han behøvde ikke bruke balltreet mer enn et par ganger, frykten han spredte bare ved å være den han var, holdt i massevis.

Trengte piller for å møte dagen

‍
Livet Karsten hadde viklet seg inn trengte han piller for å leve. Han klarte simpelthen ikke møte seg selv eller dagen uten piller. Allerede før han stod opp om morningen hadde han fått i seg kvoten si. Fra morgen til kveld fylte han på med det han mente han trengte av rusmidler.Nesten alt var av interesse.
Mørket Karsten befant seg i og tomheten han følte kan ikke beskrives med ord. Kun den som har vært der selv kan forstå hva rusavhengighet gjør med et menneske.

Kroppen var sliten, hodet kokte, nervene var frynsete. Karsten ante ikke sine arme råd. Han hadde ødelagt alle relasjoner og brent alle bruer. Han hadde prøvd diverse rusbehandlingstilbud og blitt gitt opp av dem alle. Inni seg var Karsten helt knekt.

“Hjelp meg” ropte han i ren desperasjon en kveld han var alene.
“Hjelp meg” ropte han så høyt han kunne ut i løse lufta.

Det ble starten på en underfundig reise.

Visste ikke hva som ventet

Av en eller annen merkelig grunn bestemte Karsten seg for å stikke innom Frelsesarmeen et par dager senere. Der henvendte han seg til en eldre mann som så mild og snill ut. Karsten fikk tilbud om forbønn og tok imot uten å tenke noe over det. Etter den dagen, ledet den ene“tilfeldigheten” etter den andre til at Karsten havnet på Evangeliesenteret. Til hans store forundring fikk han raskt plass der. En av de som jobbet på Evangeliesenterets kontaktkafe i Haugesund tilbød seg til og med å kjøre han over fjellet til inntaket i Porsgrunn.  Det var helt avgjørende.

Da Karsten satte seg i bilen, visste han ingenting om hva som lå foran, det eneste han visste var at det ikke kunne bli verre enn det som lå bak.
Karsten kan skrive under på at det å bli rusfri ikke er enkelt, men at det erverd å kjempe for.

Trodde ikke på Gud

I begynnelsen var Karsten skeptisk til det kristne budskapet. Han trodde ikke på Gud. Evangeliet om Jesus skjønte han seg ikke på i det hele tatt, men han trivdes på Evangeliesenteret og ble allikevel.
I løpet av rehabiliteringsperioden har Karsten hatt tilbakefall. Han falt for fristelsen og prøvde seg som kriminell rusmisbruker etter at han stiftet bekjentskap med senteret. Han dro til en ny by, og prøvde så godt han kunne å takle livet på den måten han var vant til fra Haugesund. I en uke gikk det ganske greit, men etter det begynte han å hate den livsstilen mer enn noengang. Ingenting var som før. Hver gang han ble arrestert ringte han tilbake til Evangeliesenteret for å få en ny sjanse. Det fikk han.

Gjennombruddet

Til slutt kom gjennombruddet. Karsten fikk en sterk berøring av Gud. Plutselig skjønte han hva de andre på senteret snakket om. Med berøringen kom livsgnisten. Framtidshåpet ble tent. Prosessen var i gang. Karsten la all stolthet til side og gikk for omvendelse. Han bestemte seg for å ta utdannelse. Valget falt på Restaurant- og matfagslinja på Østerbo videregående skole. Til sin egen store overraskelse fikk han gode karakterer.Det var deilig å endelig oppleve mestringsfølelse. Studenten begynte å like å lære.For første gang på 30 år hadde Karsten et lovlydig og fornuftig mål. Han tokseg selv og skolen på alvor. Det ble suksess.

Kokk med stor K

Etter å ha vært på Evangeliesenteret en stund, forsvant rus-suget og aggresjonen.
Karsten fant nye løsninger og ble en ny og bedre utgave av meg selv. Det harført mye godt med seg, både for han selv og familien.

I dag har Karsten fagbrev på veggen og kanstolt smykke seg med tittelen kokk med stor K. Med tre sensorer til stede,bestod han fagprøven med glans.
Det å lage god mat er en glede han ikke visste han hadde. Nå brenner han for å tjene andre med sine gaver. Hver dag disker han opp med sunne og velsmakende retter til beboerne på Østerbo. Han føler seg heldig som har fått fast jobb på senteret fordi han både kan lage mat og tjene i et miljø der alle hanserfaringer kan være til nytte for andre.
‍

Så sant det passer med jobben, blir Karsten gjerne med Evangeliesenteret når de reiser rundt på møter for å fortelle folk at det er håp for alle og enhver.

Levende vitnesbyrd

Spesielt sterkt var det for Karsten å komme tilbake til Haugesund som en ny mann. Han fikk forsonet seg med familien, og midt i gågata fikk han oppleve at bestekameraten fra rusmiljøet tok imot Jesus.Den forvandlingen som har skjedd med Karsten kan ikke forklares på annen måte enn at det er et under.

Personlige møter

‍
Oppgaven med å være et levende vitnesbyrd tar Karsten på strak arm. Hans ønske er at alle som sliter med rus skal få tro på at det finnes en mening med livet. Selv har han fått erfare at veien til fyldig fred og evig glede går gjennom Jesus og at det, uansett hvor rart det høres ut, er fullt mulig for enhver bortkommen sønn eller datter å få personlige møter med Frelseren på Evangeliesenteret.

‍