STIAN: Fri til å gjøre det jeg er skapt til

Folk døde som fluer
Lasse, Lasse jeg skal hjelpe deg! Jeg hadde helt panikk, broren min lå livløs på kjøkkengulvet med heroinsprøyta i hånda. Det lukta død i det lille rommet, men jeg tok tak i han allikevel. Jeg dro han rundt i huset.-« Jeg skal hjelpe deg Lasse!» -«Jeg skal hjelpe deg!» Jeg var helt desperat. Dessverre vardet ikke noe jeg kunne gjøre. Lasse var kald og stiv, han var død. Min bror, min bestevenn, mitt forbilde på godt og vondt var borte for alltid. Jeg måtte leve videre. Sorgen var stor, den var bunnløs. Allerede før jeg fylte 18 år, hadde jeg mista mange kjente i overdose. Jeg hadde laget meg en bok som jeg limte inn dødsannonsene og skrev navnet deres i. Det var bare trist. Folk døde nærmest som fluer rundt meg, men heroin det måtte jeg ha allikevel, ellers fikk jeg skinnsyke abstinenser. Sånn hadde det vært siden jeg var 15 år. Vi var så unge da vi ble fanget i heroinens klør, kjæresten min Hanne og jeg.  Det eneste vi tenkte på var rus, rus, rus. Rusavhengigheten hadde blitt altoppslukende. Det gikk ikke en dag uten at jeg gjorde klar en sprøyte som lå på nattbordet til dagen etter. Jeg hadde gitt livet mitt til narkotika. Vi hadde mista all tro på at vi kunne bli noe annet enn narkomane.I mange år prøvde vi ikke heller. Vi hadde godtatt vår skjebne. Før eller siden kom vi til å dø av en overdose, sånn fikk det bare bli.

Omsider ble jeg motivert
Årene gikk, og jeg var en tynn og sliten rusmisbruker, en ihuga narkoman da Hanne og jeg omsider ble motivert til avrusning på Evangeliesenteret. Jeg visste med meg selv at jeg hadde godt av å «dra til seters for å gjøre meg fet», men jeg visste ikke sikkert om jeg kom til å bli kristen. Samme dag som vi møtte opp til rehabilitering, gifta vi oss. Når vi først skulle satse på et nytt og bedre liv, ville vi gjøre det ordentlig. Hanne stod stødig som et fjell fra dag en. Hun lyste av frisk liv og mestring, av motivasjon og kjærlighet. Jeg var litt mer vaklete. Medvind og hjemlengsel gjorde sitt til at jeg gikk på sprekk etter sprekk. Til slutt fikk jeg et skikkelig gjennombrudd jeg også. Russuget ble borte. Det forsvant og kom aldri tilbake. Først da forstod jeg hva kristne folk mente når de snakka om å bli fri. Inntil da hadde jeg trodd at kristenlivet dreide seg om å nekte seg alt en egentlig ville ha, fordi man hadde skjønt at det ikke var bra. Men neida. Kristenlivet handla om frihet fra lyster og begjær. Selve lysten på narkotika forsvant. Lysten til å gjøre noe selvdestruktivt ble borte. Før det skjedde, kunne jeg ikke engang drømt om at det var mulig. Jeg visste ikke at sånt gikk an. Jeg fikk friheten tilbake. Jeg kunne bestemme over meg selv, og det var en enorm lettelse. Jeg ble fri til å gjøre det vi alle er skapt til å gjøre. Jeg ble fri til å gjøre gode gjerninger.

Flytta inn på kontaktsenteret
31 år etterpå bor Hanne og jeg fortsatt på Evangeliesenteret. Vi bor ikke på et av rehabiliteringssentrene, vi bor på kontaktsenteret i Oslo, i Osterhausgata 1.
Vi har flytta inn på arbeidsplassen for å få tida til å strekke til. Blokka ligger midt i det mest slitne strøket av sentrum. Fasilitetene er beskjedne, men det er der vi hører hjemme. Det er der vi og alle våre frivillige medhjelpere lager middag og deler ut matposer til de som har kommet i sosial nød på grunn av rus. Mange av dem lever langt under fattigdomsgrensa i Norge, og trenger hjelp til å overleve. Det er vanlig at vi får besøk av over 500 gjester tre ganger i uka. Felles for dem alle, er at de er rusavhengige. Gjestene våre omtaler Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo som verdens beste restaurant. Vi hadde nok ikke nådd opp i Michelinguiden, men du skal lete lenge etter et sted hvor hver detalj er forberedt med like mye omsorg og kjærlighet.

Starta med to gjester
Verken Evangeliesenteret eller vi hadde den fjerneste anelse om hvor stort dette kom til å bli før vi starta opp kontaktsenteret med matutdeling. De første dagene hadde vi to gjester. Et team av frivillige vandret rundt på gater og i parker for å invitere folk inn. I dag har vi ofte kø som strekker seg rundt kvartalet. Sammen med 60 faste frivillige står vi på fra morgen til kveld hver uke for at rusavhengige i Oslo skal få god mat, varme og vennlige ord. På et år deler vi ut 500 tonn mat fra lokalene her. Fire hundre tusen kilo mat er ekstremt mye, og forteller med store bokstaver hvor mange rusavhengige det er i Oslo som faktisk trenger hjelp. Mange av de som besøker oss er en del av et rusmiljø, mange sliter med rusavhengighet alene, men tallene på de som sliter med kombinasjonen rus og psykiatri fortsetter å stige, mange av dem er ungdommer. Mørketallene for de som ligger under for avhengighet er antakelig skyhøye.

Kunne vært meg
Hver dag blir Hanne og jeg minnet på at det kunne vært oss. Vi vet så inderlig godt hvor lett det er å havne på kjøret og hvor vanskelig det er å ta valget om å ta imot hjelp og starte rusbehandling. Med våre erfaringer i bagasjen, ser vi ikke ned på en eneste en av dem som har kommet i sosial nød på grunn av rus. Motivert av omsorg, kjærlighet, takknemlighet og medlidenhet, bretter vi opp ermene. Vi ønsker å utgjøre en forskjell og være til hjelp for den enkelte. Vi er her for å støtte.

Velger ut det beste til de svakeste
Før klokka syv hver morgen, reiser jeg og noen hjelpere opp på Matsentralen for å hente ut den maten vi trenger til dagen. For å kunne velge når utvalget er størst, er det viktig for oss å være tidlig ute. Mange av våre gjester har ikke tilgang til kjøkken og spiser svært sjelden. Maten vi gir må være næringsrik og enkel å spise. Etter kassevis og kilovis av mat er lesset på og av, kommer et titalls frivillige som hjelper til og pakker i poser og lager middagen klar sammen med Hanne. Vi er opptatt av at alle som kommer skal oppleve å bli sett og bli møtt med respekt og verdighet. Varme blikk og oppriktige gode ord er nesten like viktig som mat. Å holde på med matutdeling til de som har falt i rusens grep, gir oss energi og glede. Takknemligheten fra de som får hjelp, hjelper oss til å være entusiastiske og motiverte hver dag. Vi opplever å stå i et viktig diakonalt arbeid. Det går ikke en dag uten at vi får høre at vi er viktige og verdifulle.
–«Jeg tror jeg hadde dødd hvis det ikke var for kontaktsenteret»,er det mange som sier. Vi kan se på øynene deres, og på hele holdningen at de mener det.

Bare spør!
En av de største gledene vi opplever, er når gjestene våre bestemmer seg for å kvitte seg med rusavhengigheten og satse på et nytt liv. Enten du lider av alkoholisme, rusavhengighet, pillemisbruk eller alt på en gang, så har Evangeliesenteret et tilbud. Tilbudet baserer seg på frivillighet. Det viktigste er ønske om å bli rusfri. Veien til et nytt liv starter med en samtale med vår sosionom og avrusning på Evangeliesenterets inntak i Porsgrunn, før veien går videre til et av de andre sentrene. Hvem du er og hva som passer for deg og ditt løp, avgjør om du fortsetter på Evangeliesenteret Varna, Evangeliesenteret Østerbo, Evangeliesenteret Fjordtun som bare er for gutter, Evangeliesenteret Svene som bare er for jenter eller Brubakken nedtrappingssenter for LAR. De fleste sentrene tilbyr også soning på § 12. Vi opplever at mange lurer på hvem som kan henvise til rusbehandling, hvordan rusbehandling foregår, hva det innebærer med tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og hva rehabilitering koster. Alle spørsmål har vi svar på, det gjelder bare å tørre å spørre. Når du er klar, kan vi som regel ordne en plass i løpet av veldig kort tid.

Fleksibilitet er en av Evangeliesenterets største styrker
Med tanke på at Evangeliesenteret er en stiftelse, en privat, ideell og frivillig organisasjon som tilbyr helhetlig rehabilitering av rusavhengighet og ingen statlig eller kommunal rus institusjon, samarbeider vi ofte med den enkeltes ruskonsulent eller sosialtjenesten for å få til en utgiftsdekning. I de tilfellene der kommunen ikke ønsker å samarbeide, går veien om frivillige gaver og Evangeliesenterets støttespillere. Vår visjon er å oppsøke, støtte, hjelpe og rehabilitere mennesker som har kommet i sosial nød på grunn av rus, og vi gjør derfor alt for å være et godt og enkelt alternativ i rusomsorgen, et alternativ som kan tilby hjelp i rett tid. Med tanke på alt vi ser og opplever gjennom kontaktsenteret til Evangeliesenteret hver dag, og fordi jeg har vært rusavhengig selv, vet jeg at maten er viktig, smilene er viktig, den gjensidige respekten er viktig, men det å tenne håpet, det er noe av det viktigste og mest verdifulle Evangeliesenteret gjør. Hver eneste sjel teller, og for hver synder som vender om blir det fest i himmelen. Sånn sett kan du si at Evangeliesenteret har mye å feire, og fortsatt har vi kapasitet til å feire mer.