Når barnet ditt ruser seg

I årene da Fredrik Myrvin (41) ruset seg, klynget moren, Lill Myrvin (66), seg til Jesus i bønn og lovsang. Til slutt kom bønnesvaret.

‍

– I Fredriks oppvekst var det ingenting som tilsa at han skulle begynne med rus, sier Lill. Han var en glad og snill gutt som lyktes både på skolen og i flere idrettsgrener. Etter videregående skole utdannet han seg til helsefagarbeider og fikk fast jobb som omsorgsarbeider i Sarpsborg kommune. Han kjøpte seg leilighet og bil. – Alt så bra ut, sier hun.

Begynte med hasj

Rusmisbruk var også en helt fjern tanke for Fredrik.

– Jeg var liksom ikke typen til det.

Jeg var jo så aktiv, trente mye, og da jeg begynte å jobbe fikk jeg mye ansvar, sier han. Dette til tross begynte han med hasj som fjortenåring, og tok sin første Ecstasy-pille som 22-åring. Han ble hektet umiddelbart og begynte å ruse seg hver helg.

– Jeg kunne ta sytten ecstasy-piller på en kveld. Mandag morgen gikk jeg på jobb, og selv om jeg var i elendig form, latet jeg som ingenting og gjorde jobben min. Da helgen kom var det på´n igjen.

Flere ganger forsøkte å han å slutte med ecstacy, men rusen hadde fått overtaket, og han begynte med amfetamin i tillegg.

– På jobben begynte de å merke personlighetsforandringene ved meg og da de stadig maste på meg for å gjøre jobben min skikkelig, sa jeg til slutt opp i sinne. Jeg  forsto ikke at rusen hadde forandret meg, sier Fredrik.

Det hører med til historien at da Fredrik mange år senere ble rusfri, ba han den gamle sjefen sin om tilgivelse, og sjefen var ikke vanskelig å be.

– Han fortalte at han hadde gjennomskuet meg den gangen, og at hvis jeg hadde innrømmet problemet mitt til ham, ville han ha hjulpet meg så jeg kunne ha beholdt jobben.

Mistet faren

Da Fredrik var fylt 28 år, i 2005, døde faren hans i kreft. Det gikk hardt inn på hele familien. I tillegg ble Fredrik utsatt for en trafikkulykke og brakk ryggen. På grunn av de store ryggsmertene ruset han seg desto mer.

Moren, Lill, hadde nå forstått at Fredrik hadde et rusproblem og bar derfor på en dobbel sorg. For henne ble redningen å klynge seg til Jesus.

– Jeg grep gitaren min og begynte å spille og synge til Jesus hver eneste dag. Det ble mye tårer også, forteller hun.

Å være en pårørende for en rusavhengig beskriver hun som en ensom sorg. De eneste menneskene hun følte hun kunne snakke åpent med var sin søster og svogeren.

– Vi pratet og ba mye sammen. Foruten fellesskapet med dem, var jeg mye alene. Jeg følte på mye skam og ensomhet og var redd for hva andre mennesker tenkte om oss. I ettertid har jeg fått vite at de bare ønsket Fredrik vel, og de gleder seg med oss nå som alt går så bra med Fredrik, sier hun.

Håpet alltid

Legen henviste Lill til sosialmedisinsk poliklinikk for hjelp.

– De rådet meg til å låse døren, stenge Fredrik ute og glemme hele ham, men det greide jeg ikke. Jeg synes ikke det er riktig å veilede folk til en slik løsning, sier Lill.

Hun forteller at det var anledninger da Fredriks tilstand var for ille til at hun turte å slippe ham inn, men andre ganger fikk han komme inn, spise og sove ut.

– Hver gang det skjedde trodde jeg at nå skulle situasjonen hans bedre seg, men så forsvant han igjen og jeg fikk en ny nedtur, sier Lill.

Fredrik sier han er veldig takknemlig for at moren beholdt kontakten med ham til tross for misbruket hans.

– Da jeg ikke hadde spist på flere dager, var det så godt å komme hjem til mammas mat og få sove i en varm seng. Likevel var det alltid siste utvei å dra til henne, for jeg skammet meg mye over det livet jeg levde og smerten jeg påførte familien min, sier Fredrik.

Fengselspresten

I 2011 ble Fredrik satt i fengsel, men takket være fengselspresten ble oppholdet mer en opptur enn en nedtur.

– Vi hadde mange gode samtaler. Han lyttet og ba for meg, og flere ganger leste vi i Bibelen sammen. En dag ringte jeg mamma og ba om tilgivelse og sa jeg ville inn på Evangeliesenteret. Han fikk komme inn på Evangeliesenteret samme dag som han ble løslatt.

– Jeg tok i mot Jesus og døpte meg, men fordi jeg fortsatt slet med sterk angst og uro, klarte jeg ikke være der mer enn tre uker, sier Fredrik som begynte å ruse seg igjen.

Gjensyn på Plata i Oslo

Året etter hadde Evangeliesenteret rigget et stort telt på Plata i Oslo, der de delte ut kaker og kaffe og snakket med brukere i rusmiljøet. Fredrik takket ja til invitasjonen og ble sterkt møtt av Jesus da en mann leste Jeremia 29,11 for ham:

«For Jeg vet hvilke tanker Jeg har med dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi deg framtid og håp».

Jeg brast i gråt og opplevde at Jesus sa Han skulle gjenopprette livet og relasjonene mine, sier Fredrik.

Han reiste tilbake til Evangeliesenteret og denne gangen lyktes han. Han erfarte at Jesus løste han fra både rusen og angsten, og etter endt rehabilitering begynte han å jobbe som miljøarbeider på Granlien. To år etter ble han bestyrer-avløser på Evangeliesenteret Brubakken, Norges eneste kristne tiltak for nedtrapping fra LAR. I dag jobber han som bestyrer på Evangeliesenteret Fjordtun.  

– Jeg har fått livet i gave på nytt, og jeg er så glad for at jeg kan bruke min egen erfaring til å hjelpe andre til rusfrihet og et nytt liv, sier Fredrik.

Moren, Lill, har knapt ord for å beskrive gleden hun føler over sønnens nye liv.

– Det er en enorm lettelse! Jeg er så takknemlig, sier hun.

‍

Tekst: Marit Joys Wigart.  

‍