Mobbingen satte spor

Han opplevde å bli mobbet helt fra skolestart i første klasse, og frem til og med videregående skole.

‍

Tekst og foto: Jan Inge Skeie

Jan.inge.skeie@evangeliesenteret.no

‍

Ole Skrattegård (59) forteller at han er oppvokst i Grimstad i en god trygg familie. Han har to søsken, en eldre bror og ei yngre søster. Hen sleit med lese-, og skrivevansker, men det var lite hjelp å få i skolesystemet den gang. Men hjemme hadde han en mamma som var frelst og ba for barna sine.

—Jeg husker godt at mamma las i Bibelen og ba til Gud. Jeg var også med på møter i menigheten, sier Ole.

Men de fleste steder opplevde Ole mobbing. På skoleveien og til og med på speideren.

—Det førte til at jeg var mye alene, og ble egentlig veldig ensom. Jeg var også redd for å si noe, og snakket ikke med noen om det, forteller Grimstad-mannen mens han kikker ned i bakken.

‍

Endring

Som 16-åring tok han imot Jesus på et ungdomsmøte i Misjonskirka. Men kristenlivet ble bare sånn halvveis, med litt i menighet og litt ute på fest. Og mobbingen fortsatte som før, også det første året på videregående skole. Men da han var 19 år ble det en endring.

—Da måtte jeg avtjene verneplikten, og for første gang siden skolestart i første klasse tok mobbingen slutt. Det var første gang jeg hadde vært sammen med så mange uten å bli mobbet, sier Ole litt tankefullt.

I tillegg hadde han også fått en annen «følgesvenn», nemlig alkoholen.

—Det ble en del drikking i tiden i militæret, og det fortsatte etterpå, sier Skrattegård.

‍

Mye angst

Da han var ferdig med militærtjenesten fikk han fast jobb i Grimstad kommune. Han arbeidet med sprenging og rørlegging ute. Han fikk seg også en leilighet, men mobbingen hadde satt dype spor i den unge mannen.

—Jeg fikk mye angst. For å døyve angsten brukte jeg alkohol. I starten var det stor sett bare helgefyll, men etter hvert måtte jeg ha noe hver eneste dag, beretter Ole, og legger til at han hadde en veldig god arbeidsgiver som var veldig snill med han.

På tross av alkoholmisbruket klarte Ole å passe jobben sin. Men angsten ble bare verre og verre. I 1989 traff han ei dame som han senere ble gift med, og sammen fikk de to barn, pluss at de hadde en fostersønn.

—Dette var en god periode i livet mitt. Jeg roet meg ned en del, men var fremdeles glad i en fest, forteller han.

Etter 13-års ekteskap reiste hun fra ham, og de ble skilt. Det gikk greit for Ole de tre første månedene etter bruddet.

—Etter tre måneder gikk jeg helt i kjelleren. Jeg måtte ha hjelp av psykiatrien, og ble innlagt. Jeg fikk selvmordstanker, og prøvde i de påfølgende år å ta livet mitt flere ganger, forklarer Ole mens han lar handa gli gjennom skjegget.

‍

Nytt sjokk

Livet fortsatte inn og ut av psykiatrisk med samtaleterapi og medisinering. Han var innlagt mange år til sammen. Han hadde en god primærkontakt som betydde veldig mye for ham, og han fikk mye hjelp. Noen år etter skilsmissen traff han ei ny jente. Etter et par år giftet de seg. Men etter tre års ekteskap kom et nytt sjokk for Ole.

—En dag ville hun bare legge seg i senga for å hvile litt. Hun ba meg om å vekke henne hvis hun sov når et bestemt tv-program begynte. Da jeg kom inn til henne fikk jeg ikke våknet henne. Hun var livløs. Jeg ringte til 113. De kom og erklærte henne død på stedet. Årsaken var hjertestopp, sier Ole med et alvorlig utrykk i ansiktet.

‍

Overdose

Dette skjedde mindre enn en måned før jul, og Ole ble igjen innlagt på psykiatrisk. Han var der i tre måneder. Nå fikk han også beskjed om at han ikke kunne jobbe mer på grunn av sine psykiske lidelser. Dette etter 30 år i Grimstad kommune.

—Det ble en ny nedtur. Etter månedene på psykiatrisk skulle jeg ha hjemme-trening. Men det å komme hjem der alt var slik som den dagen hun døde var ikke lett. Jeg tok en stor overdose og endte i koma. Etter det sa en lege til meg at jeg ikke måtte leke mer livet. Jeg kunne like godt ha dødd av overdosen. Da bestemte jeg meg for å redusere alkoholforbruket, og fikk god hjelp av de som behandlet meg i psykiatrien, forteller Ole.

‍

Begge frelst

Ei tid senere møtte han ei jente som senere skulle bli hans ektefelle. De fant straks kjemien med hverandre. Hun hadde sin bakgrunn hos mormonerne. Men sammen ble de begge frelst på Evangeliesenterets kontaktkafe´ i Arendal.

—De hjalp oss også med et telt, og litt penger så vi kunne reise til landsstevne på Østerbo, sier Ole.

Etter stevne fikk hun plass på Varna Evangeliesenter, og Ole flyttet etter for å begynne på bibelskolen på Varna. Nå har han fullført første året, og er snart ferdig med andre året på medarbeiderlinja.

—Jeg ble nok sett på som et håpløst tilfelle. Jeg tror mine behandlere i psykiatrien hadde blitt overveldet hvis de hadde sett meg nå, sier han.

‍

Glede i det nye livet

Ole tenkte mange ganger at han ikke hadde livets rett. Men i dag smiler livet til han. Han er fri fra alkoholen, og har det bra. Han forteller at kona har betydd mye for ham.

—Men aller mest Jesus. Skolen har også vært helt fantastisk. Det er nesten slik at jeg gruer meg litt til skoleslutt, for jeg trives så utrolig godt, sier Ole.

Jesus har forandret livet hans fullstendig, og han kjenner glede i det nye livet.

—Det er mange som har gjort en god jobb for å hjelpe meg, men ingen som den Jesus har gjort. Jeg trenger hans hjelp hver dag, forklarer han.

Han håper i fremtiden å kunne være en del av Evangeliesenteret for å hjelpe andre som sliter slik han selv har gjort.

—Tenk, når jeg var barn gruet jeg meg til skolen skulle begynne, men nå gruer jeg til skolen skal slutte. Litt av en forandring, avslutter Ole med et stor smil.