Mastergraden er et mirakel

Høsten er i anmarsj. Rektor Bjørn Røyndal (51) fra Asker sitter sommerbrun og blid på en trebenk på Østerbo. Han prater engasjert om rektorjobben, om Østerbo Videregående skole og om mastergraden som snart er i boks. Det er ingenting ved Bjørns vesen som vitner om at han har vært rusmisbruker og hardbarket kriminell.

Med sin trygge utstråling og naturlige og vennlige autoritet, gir Bjørn Røyndal umiddelbart inntrykk av å være en god og omsorgsfull leder. Identiteten fra det gamle livet har gradvis blitt borte med årene.
Nå er han, til hans egen og manges store overraskelse, rektor med stor R og stortrives med det.

“Da jeg var planta med begge bena i det kriminelle miljøet og synes anabole steroider, ecstasy, hasj, kokain, amfetamin, alkohol, piller og andre rusmidler var helt greit, klarte jeg ikke forestille meg hvordan det skulle gå an å leve et “A4liv” og være tilfreds med det. “A4 livet lå ikke for meg, tenkte jeg.”

Rektor Bjørn har en ærlig og oppriktig tilnærming til fortida. Hverken ekteskap, barn, mastergrad eller god jobb var noe han drømte om i de årene han herjet som verst. Men nå har han det i boks, alt sammen. I tillegg har han fått tro. En tro som bærer gjennom alt.

“Med betegnelser som rå, brutal, opprørsk, grenseløs, håpløs, troløs, narkoman, torpedo og røver hengende over meg, lå det gode liv langt utenfor min rekkevidde.
Men, Gud han gjør under. Ingen er for langt ute, eller har gjort for mye dumt for Gud.
Gud vil ha oss med på laget, og der synden er stor, er nåden enda større."
Bjørn er overbevisende, og han vet hva han snakker om.  

Bjørn er oppvokst i et kristent hjem i Asker. Asker ligger mellom Drammen og Bærum. Det er rusmiljø og kriminelle nettverk der som alle andre steder. Da Bjørn kom i tenårene, trakk de miljøene mer enn menigheten. Han var lei av å være en del av den kristne kulturen. Han trodde ikke på Gud lenger og synes folka han møtte i kirken var kjedelige. Han klarte ikke identifisere seg med de kristne han kjente, og gjorde opprør.
Han gjorde opprør hjemme og på skolen. Han ga fullstendig blaffen i velmenende råd og konsekvenser gitt av andre autoriteter. Bjørn ville styre sitt eget liv, og ble en villstyring.

Sommeren da Bjørn var 20 år, var han en kjent og berykta skikkelse i det kriminelle miljøet i Asker, det hadde han vært lenge. Selv om han og kameratene hadde andre “interesser” enn folk flest, skilte de seg ikke nevneverdig ut. Sommeren var høysesong for fest, men de var også ute for å titte litt på damene og kose seg ved sjøen. En dag ble Bjørn med ut for å bade med noen kompiser. Å vasse uti var for pingler. Han tok i stedet løpefart fra en høyde på 5 meter og kastet seg ut i et svalestup. Ingen hadde sjekka grunnen. Den veltrente 20-åringen stupte rett i bunnen med hodet først. Det ble dramatisk. Badeturen endte med kraniebrudd. Skallen åpnet seg. I tillegg brakk han nest øverste ryggvirvel. Bjørn svevde lenge mellom liv og død.

‍

Bjørn overlevde det fatale stupet, og mot alle odds klarte han å trene seg opp til normal funksjon. I livskriser er det vanlig at folk faller tilbake til barnetroen, men det gjorde ikke Bjørn. Selv om han var døden nær, falt det han ikke inn å be til Gud. Det kristne budskapet var vås i hans øyne.

Vel ute av sykehuset fortsatte Bjørn med det som var helt normalt for han. Anabole steroider, ecstasy, hasj, kokain, amfetamin, piller, alkohol og andre rusmidler kom raskt på menyen igjen, både til hverdags og fest.

Med høyt fokus på trening og jevnlig bruk av anabole steroider og andre rusmidler var Bjørn både svær og ustabil. Han tok stadig oppdrag som torpedo og fikk rykte på seg for å være rå og brutal. I hans verden var det å be om nåde og gi nåde et tegn på svakhet.

‍

I 2006 skjedde noe som endret litt av måten Bjørn tenkte og følte på. Han var 33 år da han kom i skade for å kjøre på en person med bil. Personen fikk snudd hele livet på et øyeblikk. Vedkommende ble lam fra livet og ned som følge av påkjørselen. Det var Bjørns skyld.
Bjørn levde på den tiden et liv der det gjaldt å fremstå som tøff og følelsesløs, men den episoden gikk inn på han. Skyld og skam og anger snek seg på. Smerten fra de sterke følelsene døyvet han med mer rus. Det gikk som det måtte gå. Det gikk ikke bra.
Da Bjørn ble fengsla i 2008 var han sliten og nedbrutt både psykisk og fysisk. Han hadde gjort seg noen tanker om livet han levde og følte seg i villrede. Han orket ikke det samme livet lenger, og visste ikke hva han skulle gjøre. Opp gjennom årene hadde han vært flere ganger til avrusning og hatt noen nyktre perioder, men klarte ikke finne roen som rusfri. Gang på gang skled han utpå igjen. Det som starta som en fest tidlig i tenårene, hadde blitt til fangenskap. Han hadde rukket å bli 35 år og følte seg totalt mislykka.

I en fengselscelle i Hamar fengsel tok han en avgjørelse som skulle vise seg å bli starten på noe helt nytt. Han la stoltheten til side, knelte og ydmyket seg foran Gud. Helt alene inne på det lille rommet, helt uten fancy lyssetting eller lovsang i bakgrunnen, tok han mot til seg og åpnet hjertet sitt for Gud. Han bad om nåde. Han ba om Guds hjelp fra dypet av sitt hjerte, og lovet å gi hele livet sitt til Herren om han kom han til unnsetning en siste gang. Det skjedde ikke noe spektakulært der og da, men den underlige freden han følte varte ved. For første gang holdt han seg rusfri gjennom hele fengselsoppholdet. Det hadde aldri skjedd før.  

‍

Bjørn fikk en ny start i livet da han tok imot Jesus på en fengselscelle i Hamar. Da han slapp ut fra fengsel, valgte han å teste ut den hjelpen Evangeliesenteret byr på. Som et ledd i rehabiliteringen startet han på utdannelse på Østerbo videregående skole, til tross for at han var nærmere 40 år. På Østerbo Evangeliesenter fikk han mestringsfølelse og mersmak. Til sin store forfjamselse var han ikke så dum som han trodde. Han utdannet seg videre på universitet og høgskole og snart kan han smykke seg med en ny mastergrad.

Som nåværende rektor på sin gamle skole, har han verdifull erfaring. Han vet at verken alder eller rusbakgrunn behøver å være til hinder for å starte på nytt og få en helt ny plattform og ny identitet i livet. Det har han opplevd selv, og han ser det igjen, år etter år.

“Det er ikke uvanlig at gledestårene renner i strie strømmer under vitnemålsutdelingen på Østerbo videregående skole. Ikke minst er elevene stolte, men det er også vi som jobber på skolen, og de pårørende som har møtt opp for å overvære det store øyeblikket, for vitnemålsutdeling er virkelig stort.”

Den lille privatskolen i Halden, som ligger inne på Evangeliesenterets område har i flere år ligget over karaktersnittet sammenlignet med de andre skolene i Østfold, dette til tross for at de fleste elvene har rusbakgrunn, dårlig selvbilde og/ eller store lærevansker. Østerbo videregående skole tilbyr flere ulike studieretninger. Bygg og anleggsteknikk, restaurant og matfag, helse og oppvekstfag og Allmenn påbygging som gir generell studiekompetanse.

De fleste elevene som går på skolen har opplevd å falle helt igjennom i skolesystemet i fortida, men på Østerbo fullfører de fleste med glans.

“Med giveres hjelp, kan vi som jobber på Østerbo videregående skole i mye større grad enn på andre skoler legge til rette for den enkelte. Vi kan vise omsorg, motivere, engasjere oss i medgang og motgang og gå den ekstra mila sammen medelevene. Vi støtter, pusher og trøster til de kommer helt igjennom. Det gir resultater og det er jeg veldig stolt av” smiler den stødige skolelederen.

Etter noen få år på skolebenken kan tidligere rusavhengige som var oppgitt av alle, stolt henge fagbrev på veggen. Rektoren mener at det ikke er et fnugg av tvil om at utdannelse er til stor hjelp når målet er å leve et stødig og rusfritt liv. Det å ha noe å by samfunnet på er viktig for ethvert menneske. For tidligere rusavhengige er det enda litt viktigere med utdannelse fordi det gir nye erfaringer og flere ben å stå på idet nye livet.
Evangeliesenteret er det eneste alternativet i rusomsorgen i Norge som tilbyrhelhetlig rehabilitering med utdannelse, og det er en avgjørende faktor for de gode rehabiliterings resultatene tror Bjørn.

For den sympatiske rektoren er det  å få videreføre det gode arbeidet han selv fikk nyte godt av som elev på Østerbo vgs, det mest verdifulle han kan gjøre.

Livserfaringen han har på godt og vondt bruker han nå som spisskompetanse i møte med mennesker som har gått den samme løypa, gjort de samme tabbene, tatt de samme dumme valgene og kjent på den samme håpløsheten som han selv.

“Det å vite hvor skoen trykker, det hjelper meg i mitt arbeid som skoleleder fordi jeg forstår mennesker med ulike utfordringer. “ forteller Bjørn.

“Jeg gir ikke opp selv om elevene tar to skritt frem og tre tilbake. Jeg har utallige solskinnshistorier jeg kan trekke frem hvis noen trenger litt ekstra motivasjon en dag, og det funker både på meg og elevene."

Som rektor ser Bjørn frem til å ta imot nye elever. Han synes det er like spennende hver gang. Han vil understreke at verken det med rehabilitering eller utdannelse er noe quick-fix. Selv om det ofte kan høres ut som om alle endringer skjer på et blunk, helt uten kamp når historier om endrede liv fortelles, er han opptatt av å få frem at det er flest hverdager, og at mange av dem kan være tunge. Selv har han gått gjennom ni år med gjeldssanering og store utfordringer knytta til det å vokse seg ut av identiteten som rusmisbruker og kriminell og inn i identiteten som et godt medmenneske, far, ektemann og arbeidskollega. Den erfarne 51 åringen mener allikevel at tanken på utfordringer og frykten for det ukjente ikke må stå i veien for det faktum at veien ut av rusavhengighet, kriminalitet, angst og elendighet faktisk ligger der. Det er det lille håpet en må gripe fatt i, og på Evangeliesenteret slipper man å holde fast i det håpet alene.

‍
På Evangeliesenteret får man hjelp av både Gud og mennesker til å komme helt igjennom og ut på andre siden. Evangeliesenteret gir flere sjanser om det trengs, og rehabiliteringen får ta den tiden det tar. Det er de elementene som utgjør den store forskjellen, mener rektor Bjørn og avslutter intervjuet med et fast håndtrykk og et stort smil. Høsten er nær, og han er klar for å brette opp ermene og følge flere gutter og jenter, menn og kvinner ut i nye begynnelser.  

‍