Lise forteller om da statsministeren ringte

Alt er mulig - kanskje ikke for deg og meg, men vi har alle ønsker, ambisjoner og vil strekke oss langt. Vi oppdager raskt at vi som mennesker er begrenset, men så opplever vi at noe skjer langt ut over vår forventning.

Da Evangeliesenteret ble startet var det i TRO. En som vil starte noe, setter seg først ned og regner på omkostningene. Vi hadde fått en nød lagt på våre hjerter, noe som ble bekreftet gjennom Guds ord og profetisk budskap. Dette strakte vi oss etter. Vi delte vår TRO med menigheten hvor vi tjente og søkte råd. Uten penger, men med stor TRO, reiste vi for å se på eiendommen som vi hadde hørt om. Vi hadde en brann i hjertet og så helst at vi kunne starte med engang. Vi fikk tilslag på eiendommen, minus 100.000 kroner, noe som var enormt når vi ikke hadde mer enn 20 kroner til rådighet.

Stadig levde vi i bønn og tillit til Jesus. Med menneskers økonomiske hjelp, samt nevenyttige folk som kunne istandsette gamle bygninger, la alt seg til rette og vi kunne starte.

Vi åpnet dørene for de første som formelig ropte om hjelp, og vi strakte oss så langt det var mulig med de hjelperne vi hadde. Felles for oss alle var å hjelpe mennesker i nød på grunn av rusmisbruk. Dette ekspanderte raskt, og vi måtte se etter flere hjem.

Det ble raskt åpnet tre steder til før vi fikk tilbud om en gammel skole som lå på Kløfta. Men det var ikke mange dagene før også denne store skolen ble overfylt. Jungeltelegrafen og ryktene gikk, og møtene i Oslo tiltrakk seg mennesker i nød som ble frelst. Vi kunne ikke bare overlate dem til gata og tilfeldighetene, for de trengte å bli forskånet fra rusen som hadde forårsaket all elendighet.

En dag ble Ludvig og jeg invitert til Stortingets kjellerstue for å holde andakt, noe som for oss ble veldig stort. Vi hadde med oss en av guttene som spilte gitar og sang. Jeg husker han spurte en av politikerne om de kunne ta et bilde av ham, for ellers ville ikke moren hans tro på at han hadde sunget på Stortinget.

Kjell Magne Bondevik skjønte at senteret vårt ikke fikk noen form for dekning av det offentlige, men levde av innsamlede midler fra møter. I det vi skulle gå, sier han: «Vi bruker å ha en salderingspost i budsjettet som vi kanskje kan søke om. Det skal jeg undersøke nærmere.»

Tiden gikk, og på Kløfta holdt vi på med juleforberedelser. Vi var slitne og satt å snakket om hvordan vi skulle få endene til å møtes. Mange munner skulle mettes. Jesus hadde jo hørt våre bønner inntil nå, men vi var redde for at vi kanskje hadde gått for fort frem. Plutselig ringte telefonen på kontoret, selv om det var ganske sent på kvelden.

Jeg løftet av røret og holdt nesten på å besvime da jeg kjente igjen stemmen som presenterte seg som Kjell M. Bondevik. Han unnskyldte seg med det var sent på kveld, men mente vi trengte å høre den gledelige nyheten. Vi hadde blitt tilgodesett med 3,5 millioner kroner. Ludvig så vel hvordan jeg hoppet i stolen og fektet med armene. Han hørte jo ikke hva samtalen handlet om og hvem som ringte. Da Ludvig fikk snakke med Bondevik, sa statsministeren: «Så stor kollekt har du kanskje aldri fått tidligere!» 

- Lise Karlsen

‍