Jeg sto med begge beina i grava!

«Hvis Linda en gang skal bli rusfri, er hun nødt til å bli frelst.» Det var ordene til min far da jeg levde på mitt verste med rusen. Mine foreldre måtte gjennom mye vondt disse årene, men de ba mye for meg. Det tok likevel 22 år før jeg ble frelst og fri, men Jesus har likevel bevart meg gjennom utrolig mange grusomme situasjoner, sier Linda Camilla Nærøy (59) fra Bergen. I dag jobber hun med rusomsorg og sitter i styret til Evangeliesenteret.

- De aller første årene var fine. Jeg vokste opp i et godt men strengt hjem. Foreldrene mine var kristne, men de var ikke aktive i noen menighet. Selv elsket jeg søndagsskolen, og hver søndag løp jeg av gårde til søndagsskolen som var hjemme hos en nabo.

Feil miljø

Da Linda begynte på ungdomsskolen, startet problemene, og hun havnet dessverre i feil miljø.

- Det var mye sosial status på skolen, og jeg passet ikke inn. Jeg havnet derfor tidlig blant «feil folk». I tillegg opplevde jeg å bli utsatt for flere overgrep fra personer som ikke respekterte mine grenser. Det førte til at jeg allerede som 14-åring begynte å ruse meg.

Linda var også bare 17år da hun havnet i fengsel for første gang.

- Soningen gjorde noe med meg, og det ble et tydelig skille i livet da jeg kom ut, sier hun.

Vold og rus

Som 20-åring fikk Linda en sønn, men barnet ble raskt omplassert hos besteforeldrene av barnevernet. Kjæresten hadde også store alkoholproblemer og var svært voldelig. I 17 år levde hun med ekstrem vold og terror av forskjellige.

- Jeg ble gift og i en periode flyttet vi til utlandet på grunn av jobben hans. Vi bodde både i London, København og USA. Volden bare fortsatte, og for å døyve smerten og angsten, ble det mye alkohol og kokain.

Møtte Jesus

I 1995 kom sønnen til Linda over til USA, fordi foreldrene trodde det nå gikk bra med datteren, noe det slett ikke gjorde.

- Jeg måtte finne en skole til ham og spurte ei nabodame om hvor barna hennes gikk. Da jeg møtte opp første dagen, viste det seg at det var en kristen skole. Jeg ble helt sjokkert da hele skolen begynte å be i tunger på fellessamlingen om morgenen, forteller hun og ler.

Linda oppsøkte etter hvert en gudstjeneste, noe som ble en sterk opplevelse. Fra plattformen kom pastoren med et budskap fra Herren: «Jeg har banket og banket på din dør, når skal du åpne for meg?» lød det. Jeg forsto det var et budskap til meg fra Jesus, og løp frem, men da jeg så alle folkene, ble jeg redd og gikk hjem.

Noen dager senere besøkte Linda Sjømannskirken der møtene var litt roligere.

- Også her kom det samme budskapet fra talerstolen. Jeg tok imot Jesus, noe som ble en trygghet i det kaotiske livet.

På gata

Noen måneder senere da Linda flyttet tilbake til Norge, falt hun raskt tilbake til ruslivet igjen. Tiden 1996 til 1999 ble de verste årene av hennes liv.

- Fienden likte ikke at jeg hadde tatt imot Jesus, og han prøvde å slå ti ganger tilbake, og det klarte han. Jeg hadde da flytte fra x-mannen min, men han ville ikke slippe meg. Volden fortsatte og jeg begynte med heroin. Jeg levde nå på gata i Bergen, og vandret hvileløst rundt i sentrum og i Nygårdsparken. Jeg sto med begge beina i grava og hadde gitt opp livet.

49 kilo

I 1999 ble Linda invitert med til en kristen kafé for rusmisbrukere i byen, noe hun aldri pleide å oppsøke.

- Linda! Deg har jeg bedt for i mange år! Vil du ikke inn på Evangeliesenteret? spurte ei dame som møtte henne i døra.

- Jeg var så utkjørt og veide bare 49 kilo. Jeg var 36 år, men brukte størrelse 14 i klærne jeg gikk med. En rettssak lå og ventet på meg, men jeg orket ikke tanken på å sitte inne. Derfor sa jeg ja til innleggelse. Dagen etter ville jeg trekke meg, men da ringte min far. Han var svært bestemt og satte et ultimatum: Enten dro jeg inn, eller så var all kontakt brutt.

Endelig fri

For Linda var tiden på Evangeliesenteret som å komme hjem. På et av de første møtene fikk hun et strekt møte med Gud. Likevel hadde hun flere sprekker de første månedene.

- Det var ekstremt vanskelig å bli fri. Rusen er som klær på kroppen. Den er et forsvart mot onde følelser. Når en blir rusfri, kommer all «dritten» frem som du har opplevd. Det var veldig utfordrende for meg, men etter hver sprekk, ble jeg alltid tatt imot med kjærlighet.

«Hverken jeg eller Jesus har gitt deg opp», sa bestyreren den siste gangen jeg kom tilbake. Hun begynte å undervise meg om min identitet i Jesus og makten som ligger i ordene jeg bekjenner om meg selv.

- Det er når vi gir helt opp og kommer til en ende av oss selv, at Gud kan komme til. Det var det som skjedde med meg. Siden 5. november 1999 har jeg vært fullstendig løst fra rusen!

Rusomsorg

Etter over tre år på Evangeliesenteret var Linda klar for å reise ut. Hun utdannet seg til sosionom og flyttet til Bergen. I 16 år jobbet hun som ruskonsulent i sosialtjenesten.

- Der opplevde jeg å hjelpe flere av de samme rusavhengige som jeg selv hadde levd sammen med. Det er 24 år siden jeg ble fri, men fortsatt lever noen av mine gamle kjente på gata, noe som er tragisk!

I desember 2021 begynte Linda som miljøarbeider ved ABR Bjørnstad rus og rehabilitering i Sirdal. Linda reiser også rundt som forkynner og har ellers sittet i styret til Evangeliesenteret i over ti år.

- Det er et privilegium å få være med på og har gitt meg mye god erfaring underveis.

I dag

Hvordan opplever du russituasjonen i Norge i dag?

- Jeg har sagt i mange år at det er en resignasjon i samfunnet, og det er tragisk det som skjer. Et eksempel er at de har begynt med heroin basert behandling i Oslo og Bergen. I stedet for å ha tro på at det faktisk finnes håp om å bli fri, tror politikerne og fagfeltet at det er bedre å «parkere» folk ved å gi dem rusmidler.

- I januar 2023 ble det kuttet 500 døgnplasser i spesialhelsetjenesten for rusavhengige. Hva vil man da se i gatene fremover? Mange ansatte blir sagt opp og institusjoner lagt ned. Hvor mye sparer ikke Evangeliesenteret det offentlige i året når vi vet at én rusavhengig koster samfunnet nesten 1,5 millioner i året?

- Hva kan vi gjøre?

- Jeg stiller meg selv dette spørsmålet ofte. Vi kan starte med å hjelpe én og én - se og anerkjenne mennesker der de er! Vi må huske på at alle har en lik «egenverdi». Som kristne burde vi vært mye tydeligere. Dette er noe som engasjerer meg, og jeg tror vi kan være enda mer til stede i samfunnet på alle områder, for denne verden ligger i det onde og trenger lyset. I tillegg må vi leve overgitt til Gud, slik at vi kan være med å løse enda flere mennesker og sette fanger fri. Min bønn er at; Gud må få sin hele og fulle vilje til det gode med oss alle, og at Han fullfører troens gjerning i våre liv. Og må Han føde fram det fulle potensial som Han har lagt ned i oss!

‍