CAMILLA OG TYVEN: Vil du gifte deg med meg?

Vil du gifte deg med meg?
Ja, sa jeg.
Hæ?
Vil du virkelig gifte deg med meg Camilla?

Han fridde etter 3måneder
Da Jan- Erik fridde, hadde han vært på avrusning ved evangeliesenterets inntak og hadde så vidt startet rehabilitering på Ørjetun. Totalt hadde han vært på Evangeliesenteret i tre måneder da han ønsket at vi skulle bli mann og kone. Før det, hadde han levd 31 år som rusavhengig med alt det som dèt livet fører med seg av sorg og elendighet. De fleste mennesker vil nok hevde at det var dumdristig av meg å si ja til å leve livet mitt med en mann som nesten ikke hadde annen erfaringer enn rus, avhengighet, kriminalitet og psykiske utfordringer i bagasjen, men jeg følte bare fred. Det var ikke sånn at jeg hadde ventet på øyeblikket og lengtet etter at Jan- Erik skulle fri, men den tilhørigheten, tryggheten, gleden og omsorgen jeg følte i hans nærvær, den var helt underlig.

Langt fra drømmeprinsen
Jan- Erik var veldig langt fra drømmeprinsen. Første gang jeg traff han, var han en blytung rusmisbruker og jeg en litt beskjeden hjelpearbeider på nattkafeen i Hamar. Jeg hadde jobbet som frivillig ved mange tilbud som drev med rusomsorg, og hadde god kjennskap både til de som lå under for alkoholisme og narkotika, men makan til fyr hadde jeg aldri sett. I knall-rosa boblejakke og blå strekkbukse plukket fra en konteiner, satt Jan- Erik alene ved et bord på nattkafeen. Han var helt uten tenner og kavet i armer og ben mens han snakket med seg selv. Han var sykelig tynn og hele holdningen vitnet om at han hadde vært ute mange lange og harde vinternetter før. Stakkar, tenkte jeg.  Det der er det verste jeg har sett. Av ren omsorg og medlidenhet satt jeg meg ned ved bordet hans for å få i gang en samtale. Han enset at jeg var der, han snakket til meg, men det var helt umulig å forstå hva han sa fordi han var så rusa. Om han på det tidspunktet  hadde blitt bedt om å ta en narkotika test hadde den nok slått ut på alt mulig. Det samme synet møtte meg helg etter helg.

Den verste var den beste
Etter hvert begynte jeg å forstå mer og mer av hva Jan-Erik sa. Det viste seg at den mest utslåtte av alle jeg hadde møtt i mitt liv, også var en av de varmeste. Jeg var klar over at han hadde dårlig rykte og var i konflikt med både den ene og den andre, men overfor meg var han bare snill. Jeg tok det som en tillitserklæring at han lot meg komme inn på seg. Opp gjennom årene var han oppgitt av alle. De på sosialtjenesten og andre ruskonsulenter så ikke håp. De fleste rusinstitusjoner, avrusningsklinikker og psykiatriske sykehus hadde gitt opp de også. Jeg på min side, følte meg veldig trygg og glad i hans selskap, og trodde absolutt at det var lys i enden av tunnelen.

Gjensidig vennskap
Selv om vi levde helt forskjellige liv, jeg som student og tilhenger av frivillig arbeid og frivillighet og han som rusavhengig med store rusproblemer, viste det seg at vi hadde masse å snakke om. Jan-Eriks refleksjoner over livet, var så interessante at det hendte jeg ble med han ut på trappa for å ta en røyk. Noen ganger hadde jeg med litt ekstra mat som jeg visste han trengte og andre ganger kjørte jeg han hjem når natta var omme. Omsorgen jeg følte var ekte og det var åpenbart at han både var forundret og svært takknemlig over det lille ekstra jeg kunne bidra med. Merkelig nok utviklet vi et gjensidig vennskap, der rusmisbrukeren Jan- Erik også kunne vise tegn til omsorg overfor meg.

‍