Benjamin Hansen, tøffere enn toget.

Benjamin(36) fra Nannestad er engasjert miljøarbeider på Fjordtun Evangeliesenter ogtøffere enn toget. Miljøarbeider ble han i 2021, men tøff og modig har han værtfra barnsben av. Han reiste seg fra rullestolen som 4 åring, selv om han varfødt lam på grunn av ryggmargsbrokk.

Det å bli undervurdert er det verste Nannestad gutten vet. I sånne tilfellerkan jeg få like kort lunte som en kinaputt innrømmer han, og legger til attålmodighet nok er hans største svakhet. “ Hvis jeg har bestemt meg for noe,skulle jeg gjerne sett at resultatene kom med en gang, helst i går, men sånn erikke livet.”

Rastløshet og rus
Rastløshet og mangel på tålmodighet var noe av grunnen til at Benjamin fikk smaken på hasj som 13 - 14 åring. Hasjen ga en form for ro og miljøet ga spenning. Da han utvidet rus-reportoaret med amfetamin, kom også selvtilliten på plass. Den falske selvtilliten ga en følelse av å være kongen på haugen, Benjamin likte følelsen. Problemet var at selvtilliten som amfetaminen ga, bare varte noen timer. Trangen til å fylle på med mer så snart virkningen av rusen var på vei ut, ledet til beintøffe år som rusmisbruker. Amfetamin og piller stod øverst på menyen.

I påvirket tilstand var Benjamin så tøff, brutal og atal i språket at han kunne krympe selv den største kjempen bare med tungen. På den måten fikk han respekt i rusmiljøet, selv om han er lavere enn de fleste og avhengig av krykker eller rullator for å komme seg rundt. Likegyldigheten hadde så sterkt tak på Benjamin en periode at han spilte russisk rulett med ekte våpen uten å blunke. Han dømte seg selv nord og ned, og hadde fremtidshåp som stod til 0 på en skala fra 0 til10.

Man må tilgi seg selv.
Å være tøffere enn toget på den negative måten, er ikke noe Benjamin er stolt av i dag. Som rusavhengig ble han sleip og manipulerende. Han forteller at det å klare å tilgi seg selv etter alt han hadde sagt og gjort i rusa tilstand, var en av de største utfordringene han møtte på veien mot et nytt liv. Det å tilgi seg selv og andre kan være vanskelig, men Benjamin er klokkeklar på det området. Tilgivelse må til for å få fred med seg selv og Gud. Først da påstanden om den befriende nåden datt ned, kjente han endelig at han var på trygg grunn.

Bevisstheten om nåde og tilgivelse er noe den trofaste miljøarbeideren  ofte deler med guttene han møter gjennom jobben sin på Fjordtun. Tilgivelse må til, og Gud hjelper oss med det hvis vi vil, det er det ingen tvil om hevder Benjamin overbevisende.

Fjordtun for life

Benjamin trives så godt i jobben sin på Fjordtun, at han forestiller seg å bli der til han må bæres ut, med mindre Gud kaller han til noe annet. Det var nemlig Gud som kalte han til Fjordtun i første omgang. Det skjedde etter at han sliten og fullstendig nedbrutt ble innlagt til tvungen rusavvenning på A-hus. Flere år med amfetamin-kjør hadde satt sitt preg. Den ellers så sterke gutten var blitt helt paranoid og kjørt i hodet. En dag skylte han ned en haug av piller med en halv flaske vodka. Det gikk som det måtte gå. Overdosen ble tatt på et toalett på et kjøpesenter på Østlandet. Benjamin ble reddet av ambulansen og kjørt rett til akuttmottaket. Etter noen timer, skrev han seg ut på eget ansvar og gjorde det samme en gang til. Resultatet ble tvungen avrusning.

Etter to og en halv måned med avvenning kom Benjamin gradvis til seg selv. Han mintes gode år på Evangeliesenteret Berøa med faren og onkelen sin som jobbet der. Før Benjamin kom i tenårene, var han fast bestemt på at også han ville jobbe for Evangeliesenteret når han ble stor. Lite visste han da om at han noen år senere kom til å havne på kjøret, legge drømmen til side og selv trenge hjelp fra stiftelsen han var så glad i.  

Hatet rus

I utgangspunktet hatet Benjamin Hansen all form for rus. Helt fra han var liten hadde han sett hvordan rus påvirket mennesker i nær familie og hvor vondt de hadde det, de folka han møtte på jobben til faren og onkelen som jobbet på Berøa. Den lille gutten hadde ektefølt medlidenhet med heroin misbrukere, alkoholikere og andre narkomane. At han selv skulle bli rusavhengig lå ikke i kortene, og det finnes ikke ord for hvor glad han er for å ha fått hjelp av Evangeliesenteret til å slippe levende ut av avhengighetens klør. Det å få mulighet til å jobbe som miljøarbeider på Evangeliesenteret, til tross for at han har mange års erfaring som rusmisbruker, det er en drøm som går i oppfyllelse.

Takker giverne

Benjaminer er 36 år og får bruke sin tro, sin viljestyrke og erfaring til å hjelpe andre til å ta gode valg mot en rusfri og meningsfull fremtid. Hvis vellykkethet måles i tilfredshet og meningsfullhet, ja så opplever den sympatiske gutten med rullatoren seg som vellykket tross alt. Muligheten til å få et helt nytt liv, takker han Gud og Evangeliesenterets givere for. Uten økonomisk støtte fra folk utenfra, kunne ikke Evangeliesenteret gjort den uvurderlige jobben de gjør for rusavhengige og for samfunnet i dag.

Det å bli rusfri er en prosess. For å klare å komme helt igjennom, er det viktig at de som har vært avhengig av rus får god tid til å finne tilbake til seg selv og bli kjent med seg selv på nye måter. Under rehabiliteringen er det viktig å bli møtt med forståelse og omsorg og bli motivert gjennom hele prosessen og det er Evangeliesenteret gode på.  

La stoltheten til side

For Benjamins del startet veien mot det nye livet da han la stolthet og stahet til side, bøyde kne på rommet sitt på rusavvenningsklinikken på A-hus og overga livet sitt til Gud. “Sånn Gud, nå er jeg klar, nå kan du få hele meg” sa han med tårer i øynene. Rett etterpå fant han Evangeliesenterets magasin “Ennå er det håp” liggende oppslått i fellesstua på sykehuset. En annonse for Bibelskolen Varna lyste i mot han. Dette kan ikke være tilfeldig tenkte Benjamin og tok avgjørelsen der og da. Han skulle til Varna. Litt senere fikk han et slags syn som viste hele området på Fjordtun, og fra det øyeblikket visste han at han på et eller annet tidspunkt kom til å havne der også. Og sånn ble det.

Etter to år på Bibelskolen på Varna hadde Benjamin fått mange nye og positive aha-opplevelser. Likevel hendte det han kjente på frustrasjon på grunn av alle trappene og bakkene som ligger på den sjeldne perlen i Moss. Trapper og bakker kan være spesielt utfordrende med tanke på de funksjonsutfordringene Benjamin har, og i et svakt øyeblikk ble han minnet på noe som endret måten han så på seg selv.

“ Husk at når du rakker ned på deg selv, rakker du ned på Guds skaperverk”,
var det noen som sa. Den påminnelsen traff Benjamin rett i hjertet, og den påminnelsen sender han videre titt og ofte.

Han er med gjennom alt

Detå stole på Gud i hver minste lille detalj i livet, beskriver Benjamin som heltavgjørende for å holde på framdriften. Når livet butter imot, som det kan gjørefor alle av og til, tar han frem bibelverset som sier:

“Alle ting makter jeg i ham som gjørmeg sterk.”
                                                                        Filliperne 4:13

Det å hvile i troen på at Gud ikke forhindrer alt som er vanskelig, men at han er med gjennom alt, gjør at Benjamin møter hver dag uten frykt og bekymringer for fremtiden. Det er ikke lenger rus eller kampen mot fysiske utfordringer i hverdagen som gjør han tøffere enn de fleste. Nå er det Guds ord som gjør at Benjamin helt uten rus fortsatt er tøffere enn toget og får kjenne på gleden over å være velsignet for å være til velsignelse.

‍